Leserinnlegg: Storeulvsyndromet

Dette er et leserinnlegg av Otto Randøy, bystyremedlem og 3. kandidat på listen til kommunevalget 2011.

Otto Randøy. Foto: Berit Skovli
Otto Randøy. Foto: Berit Skovli
Valgkampen har begynt. Den har lett for å gå på alt det vi som er “i politikken” skal sørge for å ordne. For egen del trives jeg ikke godt med de luftigste løftene i så måte. For å bidra til å se ting i en litt annen vinkel, kan kanskje det følgende være nyttig.
Jeg har lest boka Storeulvsyndromet av Thomas Hylland Eriksen. Den anbefales til alle. Men siden mange sikkert ikke får gjort noe med det, vil jeg gi et kort sammendrag her. Tittelen kommer av tanken “hva gjør Storeulv når han har fått fanget de tre små grisene?”. Vi får svaret på det i grunnteksten, en av Disney-historiene om ulvene og grisene i skogen. Storeulv fikk faktisk fanget grisene en gang. Men etter et kritisk spørsmål fra sin sønn Lilleulv skjønner Storeulv at ei framtid uten griser å jakte på ikke er noe å trakte etter, så han slipper dem løs.
Bokas undertittel er “Jakten på lykken i overflodssamfunnet”. Hovedpoenget får Hylland Eriksen fram ved å se fra mange vinkler på det samme: i vårt samfunn er det ikke overfloden som gir mening og “lykke”, men det å sette seg mål og arbeide for å nå dem. Det er ikke fortæringen av griser som er meningsfylt, men jakten på dem.
I boka henvises blant annet til en undersøkelse fra 2001 som fant at bare 9 % av befolkningen i Norge trodde samfunnet ville bli bedre å leve i framover. 44 % mente det ville bli dårligere. Enda mer interessant mente Hylland Eriksen det var at 38 % mente samfunnet var blitt verre å leve i de siste årene, mens bare 23 % mente det var blitt bedre.
Uten å vite mer om undersøkelsen, er det ikke riktig å ta målingene som bevis for drastiske syn på utviklingens feilslåtthet, og det gjør heller ikke forfatteren. De spurte kan for eksempel ha tenkt på andre ting enn materiell overflod og forbruk da de ble spurt om hvordan de så på samfunnsutviklingen. Og det er dessuten en stund siden 2001, situasjonen kan være annerledes nå. Men i likhet med Hylland Eriksen har nok de fleste av oss en klar følelse av at her er det en spiker det går an å treffe på hodet: verdien av mer “overflod” er begrenset.
Jeg skal med en gang legge til at dette ikke gjelder alle. Det er ikke få mennesker som har det for dårlig materielt sett. Særlig gjelder det i mangt et utland, men det gjelder også et betydelig antall i Norge. Det er riktig og nødvendig å få en utvikling som hjelper dem. Hvordan det så bør gjøres, er en egen diskusjon som jeg ikke skal ta videre her.
Men for alle oss andre er det på sin plass å spørre om vi og samfunnet har riktig “fokus”. Spørsmålet har vært stilt slik: skal vi ha mer, eller skal vi ha det bedre? For det er ikke lenger slik for ganske mange at mer = bedre. Det er enten mer eller bedre. Hylland Eriksen gjengir to overskrifter fra samme avis han hadde lest: “Pol-isen smelter raskere enn tidligere antatt” og “Nesten gratis å fly til syden”. Dette er to sider av samme sak. Pol-isen smelter raskere fordi vi vil ha mer forbruk heller enn å gjøre opp for oss og ta konsekvensene som følger på en smule lenger sikt.
Det beste ved hele historien er at å endre mål fra “mer” til “bedre” ikke er et nederlag. Det er helt klart ikke et nederlag for vårt miljø. Men det er ikke et nederlag for oss mennesker heller! Jeg synes Storeulvsyndromet viser at mulighetene for trivsel og lykke er vesentlig større hvis vi flytter den materielle standardhevingen bort fra plassen øverst på prioriteringslista. Å ha mennesket i sentrum er et riktigere perspektiv enn å ha økonomien der.
Otto Randøy
kandidat på KrFs valgliste i Lillesand

 


Publisert

i

av

Stikkord: