Dette er et leserinnlegg til Lillesands-Posten, av Oddvar Espegren, 5. kandidat på listen til kommunevalget i Lillesand 2011.
Nylig var Lare Dzayi (43) fra Kurdistan/Irak ukens gjest i Lillesandsposten. Hun og familien følte seg “veldig ensomme” da de kom til Lillesand. Hun føler seg nå integrert, men mener fortsatt det er en stor avstand mellom dem og det norske samfunn. Etter 12 års kamp om å integreres etterlyser hun mer aktivitet fra det norske samfunn – noen medmennesker som strekker ut ei hand!
Samtidig som dette stykket sto i avisen var jeg i Tanzania på safari. Bilen stoppet langt ut på de øde slettene hvor Masaifolket bor. Jeg var fortvilet og hadde sendt beskjed med en mann om å få hjelp fra nærmeste landsby. Etter 2 timers venting hører jeg en vennlig stemme utenfor bilen: Velkommen hjem til te! Likoko (32) pekte på masai “manyattaen” lengre borte. Et kort øyeblikk tenkte jeg på fluene og alle bakteriene før jeg sa: Asante – takk! Det ble en nærkontakt jeg aldri vil glemme. Etter å ha delt familieopplysninger, diskuterte vi politikk, religion, modernisering, folkegrupper og fremtidsplaner. Teen kom med mye sukker og melk i et emaljert krus. Vi satt på hver vår plastkanne og opplevde dyre- og folkelivet i en masaai-innhegning, og ble enige om at europeere og Masaaier var ganske like.
“Takk for teen”, sa jeg, “ vi kunne ha vært familie! “Jeg skal til landsbyen nå og kan ta med en ny beskjed fra deg”, foreslo Likoko.
Lare har ventet 12 år på en norsk tekopp. Jeg ventet 2 timer på en kopp te i Tanzania. Jeg skulle ønske at flere i Lillesand fulgte min masaai-venns eksempel! Jeg og KrF ønsker å bidra til at flere innvandrere i Lillesand får en norsk “tekopp” (det blir vel en kaffekopp!) så fort som mulig etter at de har bosatt seg her, slik at de føler seg velkommen, akseptert og inkludert i vårt nærmiljø. Dette er medmenneskelighet i praksis!
Oddvar Espegren
5. kandidat, KrF Lillesand