Å forholde seg til tigging

DSC_0016

Tigging er ikke noe nytt. Det nye er at vi i det moderne Norge har fått det så nært når vi møter det på våre gater og fortauer. Vi har trolig alle et ønske om at alle mennesker kunne leve sine gode liv, at alle land hadde gode støtteordninger for dem som faller utenfor, og at selve fenomenet tigging derfor ikke var nødvendig. Vi vet jo dessverre at verden ikke er slik og at tigging derfor er noe vi må forholde seg til.
Det er etter min vurdering mulig som enkeltmennesker å ha ulike oppfatninger om tigging og vi kan som individer velge å gi eller velge å ikke gi. Begge deler er etter min mening et forsvarlig valg, men jeg vil utfordre hver enkelt på å klargjøre for seg selv hvorfor jeg eventuelt gir eller ikke gir. Hvis du velger å gi er det mange spørsmål som dukker opp: hvem skal får, hvor mye, hvor ofte, er det min dagsform som avgjør dette osv. Hvis du velger å ikke gi dukker det også opp spørsmål i forhold til hvordan du som individ og medmenneske velger å forvalte dine ressurser. Hvordan velger du å hjelpe både dem som er langt borte og dem som er nære ?

For et samfunn er spørsmålet litt annerledes. Samfunnet skal ha en ramme for virksomhet som er knyttet til lover og regler og som innebærer at noe er forbudt.
Det er etter min mening uansvarlig å forby noe fordi man ikke liker det. Man kan mislike det i bybildet, kjenne at det er ubekvemt, men det er ikke i nærheten av å legitimere et forbud.
Dersom samfunnet velger å forby noe må det være fordi dette noe er farlig, krenkende, voldelig, skadelig eller på en eller annen måte har så negative følger for individ og samfunn at det rettferdiggjør et forbud. Jeg har fortsatt til gode å se et eneste argument som rettferdiggjør forbud mot tigging. Kriminalisering av den personen som sitter der med koppen er etter min vurdering verken en prinsipiell gyldig tilnærming eller en etisk forsvarlig handling fra et samfunn. Det argumenteres med at tigging er en del av organisert kriminalitet som et sentralt argument for å forby tigging. Organisert kriminalitet og rike bakmenn er for rom-folket ikke dokumentert i nyere forskning ( fafo : Når fattigdom møter overflod ). Tvert imot så viser forskningen at bakmennene ikke finnes . Argumentet med bakmenn blir for øvrig meningsløst når en enkelt kommune som Lillesand skal forholde seg til fenomenet tigging.

Vi har som enkeltmennesker mange ulke tilnærminger til tigging og det er ok, men som samfunn er det fullstendig uaksptabelt og uverdig å møte tiggeren med et forbud.
Dersom du ikke ønsker tigging i Lillesands gater så lar du være å gi, det er din rett og det er det virkemiddel du har. Hvis du gir penger så tenk gjennom hvordan dette skjer.
Spørsmålet om tigging er både etikk for enkeltmennesket og politikk i samfunnet. Jeg tenker at de politiske partier i dette spørsmålet avslører mye om hvem de egentlig er.
Jeg er lokalpolitisk engasjert for KrF, og jeg vil vektlegge forholdet til tiggeforbud i Lillesand tungt når jeg gir råd om hvem KrF bør samarbeide etter valget til høsten.
En to tusen år gammel historie forteller om fariseeren som stilte seg opp i tempelet og takket for at han ikke var som andre med lavere standard. Det er dessverre fort for de fleste av oss å komme på slike tanker i møte med andre mennesker. La oss vokte oss slik at ikke vårt forhold til tigging styres av slike tanker.
Geir Svenningsen
Listekandidat for Lillesand KrF

Leserinnlegg til Lillesands-Posten 16. juni 2015